Observasjon av en gate

Akersveien

For femte gang denne uken, ble Storrvik og jeg sendt på overtidsoppdrag. Hvorfor oss, spurte jeg Eriksen om. Han hadde ikke noe godt svar. Noen måtte gjøre jobben, og Storvik og jeg var tross alt de mest erfarne spanerne på enheten. Jeg så den.

Nok en gang tok vi oppstilling ved rundkjøringen der Damstredet møter Akersveien. Nok en gang var vi innom dagligvarebutikken på hjørnet for å få oss noe å gnage på. En usedvanlig liten butikk for stedet å være.
Men måtte ha noe å spise. Og nok en gang måtte vi få tiden til å gå.

Det nærmet seg kveld, klokken var litt over seks, og de fleste var nok hjemme og enten spiste middag, hadde spist, eller kanskje droppet å spise.
I Akersveien så det ut til at de fleste droppet det. På en time var det kun tre personer innom butikken på hjørnet, tre enslige menn med sekk på ryggen. I den grønne posen man fikk utlevert av filippineren bak kassa, bar de alle på et velkjent gult kvadrat i papp. Det ble nok pizza og øl på studenthybelen i kveld.
Jeg tok meg i å misunne den tiden. Studietiden, med lite penger, mye frihet, og en alarmerende god kunnskap om Stabburets frysediskutvalg.

..........

Etter en halv time er jeg lei. Å sitte formålsløst i en rød liten Opel Corsa som helt klart har sett sine bedre dager, var ikke det livet jeg så for meg da jeg søkte politihøyskolen i min tid. Etter fjorten år var det dessuten blitt mye spaning. Spesielt i det siste.
Eriksen, som tok over for Robert tidligere på året hadde innført nye rutiner straks han fikk satt seg i sjefsstolen. Ikke nok med at vi nå skulle arbeide mer skjult, vi måtte i tillegg begynne å kalle hverandre med etternavn. Som om dette var en rekruttskole? Jeg trosset regelen, og kalte han konsekvent Bjarne. Mulig regelen var på grunn av Bjarnes lite autoritære navn. Bjarne Christian, etter begge besteforeldrene. Jeg holdt meg til det første. Det var komisk nok det.

Der vi satt, klaget og ynket Storrvik seg over tett nese. Hun hadde tydeligvis fått det man kaller høstforkjølelse. Selv hjalp to Fernet meg med det problemet. To daglige Fernet hjalp egentlig mot det meste..


............


Akersveien er mørkere enn vanlig i kveld. Merkelig hvor forandret omgivelsene blir, bare man tilsetter lett duskregn og høstmørke.
Gresskarene utenfor hos filippineren hjelper heller ikke på stemningen.
Å sitte å spane ved en kirkegård kan skremme de fleste. Selv er jeg av erfaring mindre redd kirkegårder, enn Karl Johans gate en lørdag rundt klokken 03.00
På kirkegården er de allerede døde.

Spaningen vår går over til en samtale om forrige helgs aktiviteter, og hva vi forventer av den kommende. En mannsalder i politiet har ikke dempet trangen til å oppsøke brune buler, hvor dagens middag er kjøttkaker og tilbehøret er øl. Det har blitt mange sene kvelder med det selskapet i det siste. Jeg må virkelig begynne å trene eller noe.

Vi har det hyggelig der vi sitter. Kaffe på termos, Klem FM på radioen og en stille gate vi skal rapportere fra. Hadde det enda vært noe å rapportere.
Det er derimot ikke noe unaturlig da personen, som har oppsøkt filippineren vår, ikke har kommet ut på nærmere ti minutter. Ikke før neste student skal inn å kjøpe seg sin dagens.

............

Hoel er visst den eneste personen som tar på seg overtidsoppdrag om dagen. Hadde det enda vært Kluge, Valeur eller noen andre kvinnelige betjenter hun kunne snakket med, og ikke en forlengst utslitt politibetjent, som passet bedre som veggpryd på byens bruneste utesteder, hadde det vært greit. Men det her var absolutt ikke greit. På femte dagen skulle hun sitte med den illeluktende fylliken ved sin side, bare for å gjøre som Eriksen sa. At det var viktig å følge ordre hadde hun lært seg etter snart tre måneder på avdelingen. Nå som den nye sjefen var blitt varm i trøya, var det desto viktigere. Hun hadde jo ikke tenkt å være spaner resten av livet. Hun visste hun kunne sno sjefen rundt lillefingeren, for dermed å få slippe disse overtidsvaktene. Men en del av planen var jo å være på hugget, som faren hennes sa. Dessuten var ikke spaning så ille. Bare man slapp å jobbe med Hoel. Han burde begynt å trene eller noe

De fikk den vante plassen ved St.Hanshaugen. Hun husket ikke helt hva gaten het, for det var bestandig Hoel som kjørte. Hun ble dermed satt ved siden av som en slags utstillingsdokke. En dokke som måtte ha termosen klar, og holde på posen med tørr gjærbakst fra butikken på hjørnet.
Strøket de skulle patruljere i var et merkelig sted. Før hun flyttet opp til Oslo trodde hun det kun var blokker og andre høyhus i hovedstaden. Men denne gaten var annerledes. Her liknet det på bakgatene hjemme i Mandal, med små tette hus og en idyllisk brostensbelagt vei på drøyt en kilometer. Det eneste hun kunne se skilte de to stedene var det kristne synet. For selv om hun nå kjørte sakte opp Oslos katolske kvarter, hadde hun likevel sin protestantiske barnetro friskt i minnet.

Hoel prøvde å spøke med at det måtte være noen ivrige studenter som bodde i området, siden alle hadde tursekk og allværsjakke. Hun skjønte ikke spøken, det var jo selvfølgelig det mest praktiske utstyret til et slikt væt. Han var sikkert full igjen.
Slik satt de utover kvelden. Han som snakket, hun som svarte. Han hadde mye erfaring fra slikt arbeid, det måtte hun innrømme, men de sosiale antennene må ha blitt knekt tvers av slik han oppførte seg sammen med andre tilstede. At dette var en mann som hadde fått viljen sin fra dag en, var ikke vanskelig å forstå. At folk godtok det derimot, var vanskeligere å fatte.

Måten de satt overfor hverandre på, gjorde at Storrvik måtte snu seg bort for ikke å få spritånden til sin kollega rett i ansiktet. Dette førte dermed til en del pussige reaksjoner, der Storrvik måtte hoste og snufse for ikke å brekke seg av odøren. Hoel var som vanlig opptatt med sitt, og merket ikke opptrinnet som noe unaturlig. Han mumlet noe uforståelig om at det var noe forkjølelse i omløp. Hun bare jattet med og orket ikke å lage noe samtale om det emnet.

Det var nemlig noe som var mer alvorlig for øyeblikket. Hun dultet sin mannlige kollega i siden, da han nesten hadde sovnet. For hvorfor hadde ikke kunden i dagligvarebutikken kommet ut? Det var jo gått 13 minutter siden han gikk inn. Butikken var på 68 kvadratmeter, det hadde hun selv målt. Ingen er da inne i en så liten butikk i tretten minutter?
Hoel viftet henne bort, og ville sove videre. Det var da opp til kunden selv hvor lenge han ville være der inne. Dessuten kom det jo en til nå. Hun sier vel ifra hvis det skulle være noe mistenkelig.

Hoel fikk som vanlig rett.