Alt jeg forteller er sant

Oppgaven bestod i at teksten skulle begynne med "alt jeg forteller her er sant". Dette ga rom for virkelig sterke tekster som i utgangspunktet er "sanne". Jeg må si at slik skjønnlitterær skriving er relativt ukjent for meg, men det er jo bare å kaste seg ut i det...


Alt jeg forteller her er sant. Men hvordan natten egentlig forløp seg er fortsatt usikkert.

Bang! Det smalt i hodet. Det reiv i nesa, og kroppen gjorde en uforberedt krampetrekning inn i veggen. Musikken nådde samtidig klimaks, og ble et uhyre som kom fossende ut av surroundanlegget i alle fem kanaler. Jeg så lyder presse seg ut av høyttalerne og boltre seg i rommet. Det var skremmende. Jeg dukket hver gang lydene kom for nære, idet jeg så mektige bølger danse den samme melodien
om og om igjen...om og om igjen...om og om igjen.
Lyset i rommet som allerede var sparsomt, nærmest fraværende ble likevel behagelig mørkere.

Mørkere...mørkere...mørkere...

Bæm! Enda sterkere denne gangen. Bæmbæmbæmbæm!
Stoffet smalt i hodet, smalt mot tinningen. Det smalt i bakhodet, og det forplantet seg nedover ryggmargen.
På nytt ble jeg overrasket kastet tilbake i sofaen, overrasket over reaksjonene som kom over meg.
Redselen blandet seg inn i et mylder av følelser, stemninger så ubeskrivelige vakre og fryktelige på samme tid, og lukter jeg vet aldri vil eksistere. Hendene skalv og var likbleke og kalde. Den samme kulda fortsatte nedover ryggplata og fikk hele overkroppen til å riste. Musikk og lys streifet bare så vidt nervecellene. Nå var det opp til sansene selv å deschifferere det som var sant, og det som åpenbart var optiske illusjoner.

Kroppen slappet etter hvert mer og mer av, og spilte også etter hvert på lag med sansene igjen.

I musikken hørtes ingenting. Uhyret hadde krøpet tilbake i anlegget der det kom fra, og låtene var med ett blitt gamle gjenkjennelige sanger. Sanger uten vokal, oppbyggende til et klimaks av elektriske lyder. Tsst.tsst.tsst.tsst... den elektroniske hi-haten holdt takten på 120 slag i minuttet.
- Faen, stopp den helvetes tromminga da!
Følelsen i ganen, på leppene, i halsen. Alt var lammet. Lammet var også tennene, der de nå skalv mot hverandre.

Lyder trengte ikke lenger inn i hodet slik som før, øynene valgte selv hva de skulle se, og munnen valgte selv hva den skulle si. Jeg så på de andre i sofaen. De satt bøyd over bordet alle sammen. I mørket kunne jeg skimte hvordan ID kortet mitt ble brukt som spade i et miniatyrland av snø. Jeg la meg tilbake i sofaen som var en stor fuckings sky, så for meg hvordan det var å stå på ski i all denne deilige snøen, fare nedover toppene som ble laget av et gigantisk ID kort over hodet mitt.

Nei! Nei..nei..nei..nei! Nå kom det mot meg! Jeg skrek, holdt for øynene og dukket bak en pute som med ett var fylt med fjær av bly, akkurat tidsnok før kortet sneiet håret mitt.
Livredd for kjempekortet som nå seilte over hodet som en kjempeøks klar til hugg ropte jeg ut i mørket.
Ingen svar. Jeg skrek alt jeg maktet. Vrengte stemmebåndene og kjente såret i halsen, styrken på min egen stemme skrapte veggene rene for slimhinner, det var som å spy opp piggtråd av gamle barberblader, ropte ut et hjelp om å få Id-kortet vekk fra denne verden.
Kameraten, en gigantisk 200-lapp, stor som hele stua kom imot meg. Jeg begynte å grine, det var så jævlig urettferdig. HVORFOR I HELVETE TAR DERE MEG?! De kom likevel nærmere.

Jeg så bort på de andre gutta, redd som bare faen. Ingen av dem la merke til disse skapningene der de selv satt over bordet og skuffet snø til perfekte brøytekanter på CD-coveret...

Så jeg trakk meg inntil dem, følte meg tryggere hvis vi var flere, og bøyde meg en gang til over bordet, over det Colombianske alpelandskapet.

BÆMBÆMBÆM!