Lille Helge

Denne teksten var et samarbeid mellom tre av oss studenter. Vi var en gruppe på tre, som skulle finne en gravstein, for deretter å lage en historie om den. Min gruppe, (Mari og Zoë) fant en gravstein hvor bare navnet Lille Helge stod.
Han ble tre år.





Lille Helge

Helge er et fint navn, tenker jeg og svøper den lille bylten i tørre håndklær. Han får fortsatt næring fra brystet, og lille Helge er tydelig sulten.
Er det en begynnende hoste der nede i håndklærne, eller er det bare en mors overfølsomhet? Det er nok ingenting, slik far ofte sa. Jeg vil også hjelpe andre, slik han gjorde. Tenne nytt håp for familier som sørger. Finne en livsviktig kur mot sykdommen jeg kjenner følgene av så altfor godt.
Nå hostes det igjen.

Utenfor faller snøen, og demper det som er av lyd.
Et vinterkaldt Oslo har suset fra vinden som eneste musikk gjennom gatene, et ekko av seg selv i tomme smug. Bare vekteren går sin langsomme marsj gjennom byen på kvelder som denne, og slik jeg sitter i vinduskarmen, kan skyggen hans skimtes langs hushjørnene. De går der sammen, men samtidig alene, vekteren og vinden.
Jeg gråter.

Som alle andre kvelder, ser han henne. Hun sitter urørlig inntil det kalde vinduet, men har visst fått selskap det siste året. Hvis det da ikke er tjenestepiken i huset, som bare passer den lille, bestandig tullet inn i kostbare tepper? Han husker godt den lille jenta som satt slik, og så etter faren sin helt til han gikk bort i sommer. Nok et offer for tuberkulosen, sykdommen som stille griper om skjebner, og tar livet av langt flere personer enn byens kjeltringer.
Han er sikker på at det er henne.

Med den lille i armene, da er hun kanskje eldre enn hun ser ut, det må han innrømme.
Øynene hans er ikke unge lenger, men der de har sviktet, har hukommelsen tatt over.
Han nikker stille for seg selv, og lar vinden drive tankene vekk.
Han kan hver minste gate, hver minste vei, og kjenner alle byens smug.
Han vet akkurat når han skal synge, for skrittene er gjennom vintre og somre blitt et system hjernen bruker som klokke. Han merker seg detaljen om jenta i vinduet og tipper alderen hennes for seg selv.
Uvitende om at til neste år vil hun atter sitte alene i karmen.



Han ligger der så stille og blank og ser på meg.
Du har alltid hatt et sånt skarpt blikk, helt siden fødselen.
Han har det uttrykket mange får når kroppen ikke vil henge med, men hjertet vil leve. Ansiktstrekkene har bleknet, og øyelokkene svakt søvnige, men blikket er skarpt.
Shhhhh, sier jeg og legger en kald klut på pannen. Den er varm og fuktig, han har sprunget flere mil uten å forlate sengen. Bena ligner en klump under teppet. Hele kroppen i halve sengen. Denne gutten jeg forguder, disse øynene som stirrer hull i brystet uten å blunke. Mamma, jeg er tørst.
Du kan ikke drikke noe ennå kjære deg. Snart.
Munnen som blir hengende, halvåpen etter et spørsmål.
Du er så nydelig lille venn. Han sikler, han puster. Ennå. Det er ikke over. Det går aldri over når dette er over. Noen må komme nå. Det surkler. Små spyttbobler i munnviken, den har sprukket. Det må svi, det svir. Jeg tørker forsiktig. Han bare stirrer. Så vondt når vinden blåser gjennom hullet.
Mamma. Stemmen er slepende og stille.
Jeg skulle vist deg isbreen. Alle mennesker burde se snøen falle på isbreen før de dør. Knokene hans som er så tørre, huden nesten blå, gjennomsiktig. Jeg må hente noen nå ellers mister jeg alt jeg har. Vannet ser blankt ut.
Gutten min, så trøtt du er. Mamma skal bre over deg nå, så skal du få noe å drikke.
Jeg setter meg på en stol og holder hånden hans i min. En mild lukt av såpe.
Det kommer til å gå fort.



Lille Helge sover. Det vesle ansiktet, den myke huden over de barnlige trekkene, en lett rødme.
Øyelokkene, med farge som skummetmelk, nesten gjennomsiktige.
Og bak dem...
Hva drømmer lille Helge?
De bløte leppene er krummet i et nesten usynlig smil.
Hva smiler lille Helge av?
Å fange sin første fisk.
Faren som rusker ham i luggen. Bra, gutt.
Å slippe fri sin første fisk.
Å sykle, de første nølende tråkkene.
Skrubbsår.
Plaster.
Og et kyss.
Varme sommerkvelder, mors latter, duften av nybakt brød.
Å være best i klassen på sju-gangen.
Å stå på kanten av timeteren, og ikke tørre å hoppe, men gjøre det likevel.
Den vakreste jenta i verden.
Å kysse den vakreste jenta i verden.
Mykt kjolestoff mot fingertuppene, varm hud, myk kropp.
Å miste den vakreste jenta i verden,
for så å oppdage at verden er full av vakre jenter.
En lykke så stor at den kjennes som sorg
fordi hjertet er nær ved å briste.
Å kalle sin mor for bestemor, dra på fisketur og ruske en gutt i luggen.
Sette fri en fisk.

Lille Helge sover. Han enser ikke moren som bøyer seg over ham og kysser det runde kinnet, stryker varsomt over det fredfulle ansiktet, det vesle hodet som hviler urørlig på puten.
Lille Helge sover , han drømmer ikke, han hører ikke moren hviske farvel.