Leserinnlegg av Anders Heger (med mine kommentarer)

Anders Heger skrev i Dagsavisen om medmennekselighet i julestria. Vi skulle forfatte en tekst på samme måte, enten ved å være enig med han, eller uenig. Heger var veldig sarkastisk og ironiserende. Jeg prøvde det samme...




O jul med din glede!

Anders Heger skrev i søndagens utgave av Dagsavisen Arbeiderbladet om lille tykke Magne på midtrekka.
Magne er ikke mye til type, verken klovn eller mobbeoffer, bare fyll i et ellers livlig klasserom. Det er juleavslutning i klassen til Magne, og Magne er blitt tildelt rolle i julespillet om Josef og Marias store dag. Dagen da Jesusbarnet blir født. Morsomt tilbakeblikk for en voksen mann dette her, og leseren kjenner seg godt igjen i Hegers verden rett før jul.

Men Anders Heger skriver ikke om Magne.

Anders Heger skriver om menneskeheten, Norge, verden og all elendigheten som finnes over alt. Han er bare retorisk nok til å dekke det til, med en tykkfallen gutt i fjerde klasse!

Ved å tildele landene i vesten rollen til Magne, viser Heger her valget vi kan gjøre ved å be inn Josef og Maria, eller ikke. Heger mener tydeligvis dette vitner om medmenneskelighet, det å be inn to fattige utenfra, som verken kan språket eller stedets normer og regler for god oppførsel.

La oss gå tilbake til Magnes rolle i skuespillet, rett før Josef hamrer på døren. La oss gi Heger det skuespillet han egentlig vil ha..(dette krever noe mer av skuespillerne, og kanskje også hele klassen må være med som statister)

Josef banker på døren, og vertshusbestyreren åpner opp. Det er fullt, sier han, for det er virkelig fullt. Vertshuset trenger verken flere kokker, servitører eller snekkere. Dessuten har Vertshuset tatt inn en hel del flyktninger akkurat denne natten, for med så klar stjernehimmel tyder det på dårlig vær. Stjernene lyser ekstra i kveld, og til og med dyrene har oppført seg nervøst Bestyreren er samvittighetsfull og snill, og føler han bare kan hjelpe de han har mat og ly til, så da må jo noen tilslutt gå videre, slik er det bare. Men han ser på Josef og Kvinnen, og siden de venter barn lar han dem få låne stallen bare for denne ene natten.
Josef, og kvinnen får dermed utdelt nøkkelen til stalldøra, og vertshuset blander seg ikke borti hvordan de innordner seg der inne, han er bare glad for å kunne hjelpe. Men nå er det virkelig fullt tenker han, og skal til å legge seg på stua, siden også værelset hans er lånt ut for natten.
Da det igjen banker på døra.
Det er Josef sier han. Enda en Josef, tenker vertshusbestyreren, har de ikke flere navn i Judea om dagen eller? Josef holder også en gravid kvinne i hånden, Maria heter hun. Om de bare kunne fått et rom, ville Josef hjerne hjulpet til med noe snekkerarbeid, sier han. Men denne gangen er det fullt, og bestyreren har virkelig ikke flere rom. Josef er en forståelsesfull mann, og skjønner bestyrerens problem, og takker for ingenting, men er verken bitter eller sur, bare litt trist. Nå må de gå til nok en stall for å søke etter husly.

Imens er det blitt liv i stallen ved siden av vertshuset. Her har Josef og kvinnen bedt inn flere medlemmer av slekten sin, og de sender også maten i stallen ut til noen fettere i Judea. Bestyreren kommer inn et par dager senere og spør om det er noe de trenger, for de sa jo virkelig at det var til Betlehem de skulle, bare det ble trygt vær. Men de rister på hodet og veiver med armene, de skjønner visst ikke språket.

Josef og kvinnen begynner å bygge på stallen i det skjulte. Med bestyrerens materialer og maten til dyrene, lager de seg en egen liten utleiedel til reisende fra Judea. Dette sier de dermed ingenting om til bestyreren, som stadig vekk forsøker å skape kontakt og samarbeid. Og slik går dagene. Bestyreren kommer ofte inn og forsøker å hjelpe, eller i hvert fall forstå. Men Josef og kvinnen later til å ikke engang ha prøvd å innordne seg etter de få reglene bestyreren har gitt. Han blir oppgitt og lei seg, for han innser at stallen nå er tapt. Slik som de har operert i det siste, har det visst blitt langt flere enn de to som bestyreren slapp inn. De er nå blitt en helt egen by, så mange var det der inne. Og merkelig nok ville ingen forstå seg på ham, de nærmest overså han der han sto med lua i hånda, i tilfelle noen av dem frøs på hodet.

Og det er slik historien slutter på Vettre skole i Asker. Magne får strålende applaus fra salen, for sin medmenneskelighet og evne til å vise omsorg. Han som bare er elleve år da gitt, viskes det i salen, han blir sikkert noe stort en dag, bare han viser litt bedre dømmekraft en den siste halvtimen i gymsalen. Amen